Jeg knakk sammen

Jeg husker noen sa det så fint en gang når vi snakket om motivasjon og inspirasjon at det er som å dusje. Vi kan ikke bare dusje en gang å tenke at vi er rene for alltid. Vi må jevnlig ta en dusj for å holde oss rene. Det samme er det med det meste. Vi må få kjærlighet for å føle oss elsket, få inspirasjon for å bli inspirert, få motivasjon for å holde oss motivert osv.

Slik tror jeg det er med meg om dagen. Litt tøft å blottlegge seg selv men jeg har fått en kraftig knekk på selvfølelsen, selvbildet og selvtilliten. Jeg har ikke helt kontroll på definisjonene men jeg vet med meg selv at jeg sliter kraftig med disse nå og derfor føler jeg meg rett og slett som en fiasko for tiden.

Jeg er urettferdig hard mot meg selv, og ville aldri sagt de tingene jeg sier eller pålagt noen andre den dårlige samvittigheten jeg pålegger meg selv akkurat nå.

Og ingen andre enn meg selv kan fikse meg der jeg er nå. Ja, venner og familie kan være der for meg og med meg, men denne jobben er en “inside-job” som jeg må gjøre selv.

Jeg vet jeg vil klare det! Jeg er rå på å reise meg selv opp men noen ganger, slik som nå, er det ekstra tøft. Jeg er så ufattelig hard mot meg selv og mitt utseende. Og ting har egentlig ikke forandret seg så mye siden før nyttår annet enn at jeg slapp taket i noen jeg var glad i fordi jeg måtte velge meg selv og en god fremtid for mine barn.

Men så skjedde det noe i meg. Jeg knakk. Og det jeg ser nå er at jeg hadde bygd opp meg selv, mitt selvbilde og selvtillit på noen andres premisser. Jeg var ikke klar over det selv men jeg tror jeg la for mye av meg selv og min energi i den andres hender å når jeg trakk meg unna og han slapp taket så knakk jeg sammen. For det jeg kjenner på nå er ikke kjærlighetssorg. Dette er noe helt annet.

Og hvis jeg nå skal se det positive så er det faktisk noe jeg kan gjøre noe med, og det kan bygges opp. For jeg er her. Skallet eller skyggen som jeg kaller meg selv for tiden. Jeg må bare finne det rette drivstoffet å fylle på og de rette verktøyene for å bygge meg opp igjen. Jeg er jo en løsningsorientert handywoman, så jeg har full tro på at det vil bli bedre. Jeg vil få tilbake energien og troen på meg selv. Ingen tvil i det. Men jeg vet det vil bli en tøff jobb.

Heldigvis går vi imot lysere tider og takk for det. Jeg vil på tur oppe i skogen, men vinteren  slipper nok ikke taket helt enda så i mellomtiden skal jeg jobbe godt med det mellom ørene.

Jeg er på utkikk etter gode bøker for å styrke selvbilde, selvtillit og generelt få opp energien. Har du noen gode tips til bøker, podcast, sanger e.l. som er oppbyggende?

Nå skal jeg finne senga, og i det minste hvile kroppen litt selv om jeg ikke sovner med en gang.

Vi blogges!

Jeg har blitt forelsket

Herregud, jeg kan ikke tro det! Jeg har faktisk blitt forrelsket. Og for de som kjenner meg og mine historie vil nok dette faktisk komme som et sjokk.

Først må jeg nesten komme med en liten innrømmelse til dere alle som holder på å bli kjent med med meg. Jeg har i mange år nå bare hatt falske planter og blomster her hjemme, og kun hatt levende blomster når noen har kjøpt til meg i forb. med bursdag o.l. Jeg har rett og slett ikke grønne fingre, og jeg innså det selv etter å ha tatt livet av x antall kaktuser.

Men etter jeg ble singel igjen denne gangen har jeg kjøpt meg blomster slik at jeg til enhver tid har levende blomster på stuebordet. Vanligvis har jeg ville kjøpt hvite eller rosa roser, men denne gangen bestemte jeg meg for å prøve noe nytt så jeg kjøpte fargerike tulipaner.

Og i dag når jeg satt å tittet på de vakre tulipanene på bordet kjente jeg et snev av lykkefølelse. Jeg har forrelsket meg i noe nytt. Jeg har forrelsket meg i tulipaner.

God mandag alle sammen ♡

Monica

Finne eller skape lykken selv?

Det er FREDAG, og i dag skal jeg kjøpe meg en frisk bukett med nydelig og fargerike blomster.

 

Jeg har alltid drømt om at jeg en vakker dag skal kapre en mann som ofte gir meg blomster og ikke bare på merkedager. Fordi jeg vet at de finnes! Jeg drømmer om en mann som gleder seg over å glede meg! Men hva gjør man når denne mannen ikke dukker opp og årene bare går. Kanskje dukker det opp en fantastisk mann på alle punkter, men som ikke kjøper blomster slik man hadde drømt om?

 

Jeg vet med meg selv at jeg ikke kan sitte hjemme uten blomster mens jeg “venter” på denne herren, så da har jeg bestemt meg for å være min egen lykkes smed og glede meg selv over å glede meg selv med blomster. Gjør du det samme, eller venter du (kanskje forgjeves) til Mr. Right skjønner tegninga eller for dere single, til HAN med stor H dukker opp.

 

Litt satt på spissen, men når man er et menneske som gleder seg over å glede andre så trenger man litt påfyll tilbake også! Og jeg, som de fleste damer, bli glade når vi får blomster. Og når sant skal sies så har jeg faktisk både gitt blomster til mine kjærester, og til og med sendt de til de på jobb på spesielle dager.

 

Hvordan er det med deg? Er du hun heldige som får blomster av din mann eller er du en av de som irriterer du deg over at du aldri får? Jeg som er alene har ingen å få blomster av, såfremt de ikke kommer på døren fra en hemmelig beundrer, men istede for å bruke energi på å vente på noe som kanskje aldri kommer så har jeg nylig begynt å kjøpe blomster til meg selv. Og jeg kjenner det gjør meg glad! Levende blomster gir meg en bedre hverdag, og da er det verdt de kronene jeg bruker på det.

God fredag alle dere fine,

 

Monica

Parkering forbudt for ALLE

Det er ikke til å putte under en stol at jeg fikk en hard start på det nye året med en turbulent flyreise hjem fra Afrika, samt brudd på forholdet jeg har klamret meg til i nesten et år nå.

Jeg har vært ærlig om at det var et veldig tøft valg å ta om å avslutte det, men jeg måtte bare være voksen og ansvarlig nok til å ikke dra det noe lengre. Jeg hadde vært i kontakt med diverse instanser får å få litt fakta på bordet med tanke på hva det ville koste meg å ta dette til neste steg. Et steg som innebar giftemål og søknad om oppholdstillatelse. Og som alle svarene sa; Jeg hadde ikke råd. Jeg ville miste tillegg som enslig forsørger til barna og attpåtil sitte der med en ekstra person å forsørge. Jeg ville også måtte betalt for alt (bryllup, selskap, søknader, reiser etc.)

Jeg sitter på egen leilighet i Trondheim og jeg kunne i verste fall endt opp med å miste denne da pengen mine ikke ville strukket til. Det gjorde valget egentlig ganske enkelt, fornuftig sett i alle fall. Men som det mennesket jeg er så har jeg følelser. Og jeg gikk i kjelleren (billedlig) og sørget. Sorgen som man ikke får blomster for, som det også kalles. Men jeg var flink til å stikke opp noen turer for å ikke sette meg fast der nede. For om du ikke vet eller husker hvordan det er å ha kjærlighetssorg så er det som å sitte nede i en mørk kjeller der alt føles motløst om hvor det ikke kommer noe godt ut av. Nede i denne kjelleren er det tårer og smerte som gjelder. Alle tankene dine blir forvridd om til tanker om et evig mørke. Og det er viktig å ha noen å snakke med når man er i denne sitasjonen slik at man får kommet seg opp og ut i friskluft av og til. Når tiden går så klarer man å unngå de lengste turene ned i kjelleren, og litt etter litt blir turene færre.

 

 

Min mor sa det så godt her når jeg hadde fått stavret meg litt opp på bena og turene i kjelleren var blitt kortere og færre;

 

Det er lov å ta seg en tur nede i kjelleren iblant, men bare husk at det er parkering forbudt der nede.

 

Og det er helt sant! Det er lov å være trist og lei, men man kan ikke grave seg ned i det. Livet går videre og takket være familie og venner som har stilt opp for meg så er jeg på god vei til å bli meg selv igjen. Jeg klarer å se mer lyst på hverdagene igjen, og ikke minst se fremover.

Nå skal jeg nyte tiden med familie/venner og på å legger planer for fremtiden. For nå står jeg plutselig helt fri på alle fronter, både det sosiale og det økonomiske. Altså, så fri som man kan være med lån, husleie og en husstand å ta vare på. Jeg er i alle fall ikke økonomisk ansvarlig for noen andre voksne mennesker, og jeg kommer nok aldri til å sette meg i den situasjonen igjen. Da kommer jeg i så fall til å rygge og løpe før noen vet ordet av det. Den jeg skal stille opp for nå er meg selv, og mine. Så får vi se hva fremtiden bringer.

 

Stor klem,

 

Monica