Jeg har blitt forelsket

Herregud, jeg kan ikke tro det! Jeg har faktisk blitt forrelsket. Og for de som kjenner meg og mine historie vil nok dette faktisk komme som et sjokk.

Først må jeg nesten komme med en liten innrømmelse til dere alle som holder på å bli kjent med med meg. Jeg har i mange år nå bare hatt falske planter og blomster her hjemme, og kun hatt levende blomster når noen har kjøpt til meg i forb. med bursdag o.l. Jeg har rett og slett ikke grønne fingre, og jeg innså det selv etter å ha tatt livet av x antall kaktuser.

Men etter jeg ble singel igjen denne gangen har jeg kjøpt meg blomster slik at jeg til enhver tid har levende blomster på stuebordet. Vanligvis har jeg ville kjøpt hvite eller rosa roser, men denne gangen bestemte jeg meg for å prøve noe nytt så jeg kjøpte fargerike tulipaner.

Og i dag når jeg satt å tittet på de vakre tulipanene på bordet kjente jeg et snev av lykkefølelse. Jeg har forrelsket meg i noe nytt. Jeg har forrelsket meg i tulipaner.

God mandag alle sammen ♡

Monica

Tidenes morsdagsgave

Jeg forventet INGEN blomster eller gaver i dag, og da skal jeg love dere at den gaven jeg fikk da sønnen kom hjem fra faren var en av de kuleste gavene jeg har fått på kjempelenge.

Pent pakket inn var den også

Og jeg ble speachless… Fy flate for en dritkul gave! Hæh? Hvem vil vell ikke få i gava fra barna (og barnefaren) at man er en dritbra mamma? Nettopp! Det vil vi alle høre, og som om ikke det er nok kan jeg bruke denne koppen og bli påmint det hver eneste dag! For uansett hva du sier;

JEG ER EN DRITBRA MAMMA

Denne kommer jeg til å ta med meg og leve lenge på ♡

Og med det sier jeg god natt. Kroppen føles ikke helt i slaget. Så jeg vil bare slappe av litt nå før jeg finner senga.

Håper dere har hatt en magisk mors -og søndag.

Klemmer fra meg,

 

Monica

Du har nesten alltid rett

Nå har (i mine øyne) verdens beste mamma fått morsdagsgaven sin, og jeg tror den falt i smak.

Min mamma elsker Orkidér, strikking og når sant skal sies så har hun nesten alltid rett ♡ Selv om jeg ofte ikke innser det før en stund etter. Så denne koppen er mer en bare en kopp, det er en statement fra meg til henne.

Jeg skulle ønske jeg var en racer på strikking for da skulle jeg strikket noe fint til henne fordi hun fortjener det mer enn noen andre. Hun sitter selv hver dag, i timevis, med strikketøyet sitt. Hun strikker til alle i familien, og jeg skulle ønske alle så hvor mye energi og kjærlighet hun legger ned i det.

Jeg er uendelig glad i deg mamma ♡

 

Stor klem fra,

Monica

Kanskje for liten

Det er søndag og snart er nok en uke i dette livet over. Tiden flyer så alt for fort noen ganger, selv om jeg må innrømme at jeg gleder meg mer enn gjennomsnittet til vår og sommer her i Norge nå. Det er noe helt spesielt med vår, sommer og høst i Norge, og for min del i Trondheim.

Når jeg ligger her å tenker på vår så begynner jeg å tenke på om bunaden min passer i år. I fjor var den alt for stor til meg, og jeg vurderte å sy den inn. Mens nå har jeg lagt på meg litt igjen, og er redd den kanskje er for trang. Shitt, jeg må prøve den på og eventuelt sette igang tiltak for å komme inn i den. Jeg har uansett en plan og å kjøre igang en livsstilsspalte på mandager fremover om du vil følge med. Kroppen er tung for tiden og ryggen verker etter trening og så klart mindre å bære på så jeg har ikke noe valg.

TB 2014, og et av mine treningsmål er å klare å gjøre dette igjen. Kanskje tilogmed med denne shortsen.

 

Nå skal jeg hvile litt til før jeg skal pakke inn gavene til verdens beste mamma ♡

🌸 𝓖𝓻𝓪𝓽𝓾𝓵𝓮𝓻𝓮𝓻 𝓶𝓮𝓭 𝓶𝓸𝓻𝓼𝓭𝓪𝓰𝓮𝓷 🌸

Kommer tilbake med bilder av gaven hennes. Jeg tror, håper og vet hun blir glad.

Litt senere skal jeg også i bursdag til mitt gammeltantebarn, og det gleder jeg meg til. Der får jeg treffe familie jeg ikke treffer så ofte, og det synes jeg er så koselig.

Hva gjør dere i dag?

 

Stor klem fra meg,

 

Monica

Fortjener jeg virkelig dette

Planen i dag var egentlig å feire at jeg nylig har fylt 34 år, men siden mange av mine venniner var opptatt på hver sin kant ble det avlyst eller rettere sagt utsatt. Datterskatten er heller ikke i form, så det var egentlig like så greit.

Tidligere i dag var jeg på butikken å kjøpte gave til min mor. Dels fordi det er morsdag i morgen, og dels fordi hun fortjener mer enn noen andre å få en oppmerksomhet på en slik dag. Hva hun får skal dere få se i morgen, etter hun har fått det siden jeg vet hun følger med på bloggen min. *vinker* Jeg er glad i deg mamma ♡

Mange diskuteter om man MÅ gi noe til sin mor på denne dagen eller gjøre noe utav den og jeg sier som jeg ofte sier:

Du MÅ ingenting!

Men jeg synes det er koselig med slike dager. Det gir oss en grunn til å gi de man er glad i en oppmerksomhet og en grunn til å møtes. Og det har jeg i økende grad satt mer pris på desto eldre jeg har blitt. Men jeg mener man ikke trenger å stresse å styre så mye som enkelte gjør. Man legger opp til det man selv vil. Men det minste du kan gjøre er å gratulere din mor/svigermor/bestemor etc. med dagen og fortelle dem hvor glad du er i dem.

Jeg tror ikke jeg får noen oppmerksomhet på dagen min i morgen (jeg kjøpte meg blomster selv da) , men det er også greit. Jeg har ingen mann som kan hjelpe barna, og barna mine er for små til å organisere noe selv. Dessuten var jeg råheldig på bursdagen min nå nylig og ble vartet opp fra morgen til kveld. Og det lever jeg lenge på.

Jeg må innrømme jeg felte en liten tåre da jeg fikk frokost og gave på senga av barna på bursdagen min. Husker jeg spurte datteren om jeg fortjente dette, og med klar tale kunne hun fortelle at det gjorde jeg så absolutt fordi jeg var den beste mammaen i verden.

Hva gjør du og dine på morsdagen? Og hva syns du om slike dager?

Nydelig himmel uten i kveld

Nå skal jeg og datteren rigge oss til i sofaen under hver vår dyne for å se siste delfinale av Melodi Grand Prix på tvn. Neste helg skal vi faktisk i vei å se det live fordi jeg klarte å skaffe billetter til meg og datteren av en venninne som solgte 2 av sine. Så det ser vi frem til!

God lørdag,

 

Monica

 

 

Jeg vil være som Anne Brith

Nå er jeg så sint at jeg nesten holder på å sprekke her jeg står, og det er et menneske som popper inn i hodet mitt. ANNE BRITH! Hvordan kan Anne Brith elske dette? Finnes det noen som kan svare meg på dette?

For her står jeg med det j*%&@ strykejernet i hånda å prøver å få putetrekkene til sofaputene glatte og fine igjen etter å ha ligget sammenkrøllet i en skuff mens juletrekkene har prydet putene i sofaen. For nå er det på høy tid å få de trekkene på.

Juletrekkene gikk ut rett på nyåret, og for å slippe å stryke noen putetrekk allerede da så slengte jeg bare innerputene på verandaen. Hvorfor? Jeg aner ikke. Jeg er frøken prokrastinering, eller som min psykiater har sagt det så fint; Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om å ha det strøkent, ryddig og plettfritt i hjemmet til enhver tid og derfor står jeg ikke på for å få det til. MEN fordi det forventes så gjør jeg noen skippertak innimellom. Jeg kan se hvor han vil med dette utsagnet, men det betyr ikke at jeg liker det!

Jeg syns jeg ser for meg videoklippet fra bloggerne i en tidligere sesong hvor Anne Brith fortalte at hun elsket å stryke og støvsuge.

“Stryking er terapi”

Mange ble sikkert provosert av det, men jeg ble fasinert. Jeg vil også ha det slik! Denne dama må jo være gal? Altså… Misforstå meg rett! Jeg snakker om en måte gal som jeg også gjerne vil være! Jeg vil også ELSKE å stryke klær og støvsuge!

En annen ting er at jeg heller ikke er noe sosialt vesen som har folk på døren i hytt og pine. Selv om jeg kanskje burde hatt en avtale med noen om et kort besøk og gjennomgang av leiligheten en dag i uken slik at jeg tar meg på tak. Uansett, nå var det snakk om det (unnskylder språket) j*%&@ strykejernet som absolutt ikke vil stryke trekkene pene og glatte. HVA gjør jeg egentlig galt? Og hvordan kan noen (Les; Anne Brith) elske å stryke?

Jeg vil bli som deg! Jeg vil også elske å stryke og støvsuge. Jeg bare mangler det genet. Kan det kanskje overføres? Ah, det hadde vært herlig dere! Da vil jeg gjerne også ha et gen som gjør at jeg gjør husarbeid som en gudinne, elsker å lage mat, ikke spiser flere kalorier enn jeg trenger, trener regelmessig og tiltrekker meg drømmemannen som behandler meg slik som de gjør i romantiske filmer. *Sukk*

Men tilbake til mitt hjertesukk i dag? Når jeg stryker et putetrekk, hvorfor blir det ikke strøkent? Er strykejernet mitt for dårlig eller finnes det noen triks? I så fall vil jeg gjerne høre fra dere. For det er ikke første gangen det skjer. Til opplysning har jeg også kjøpt meg et dampstrykejern men det funker best på veldig tynne stoffer så det hjelper meg ikke denne gangen.

Håper på å høre fra dere,

 

Monica

En kopp med Gi.litt.mer.f

Det er lørdag igjen å jeg har vært oppe en tur med datterakatten som er forkjølet. Nå er jeg tilbake i sengen med planen om å sove litt til. Men så begynner tankene å svirre om alt jeg burde gjøre istedet.

Vi burde vært mer som katten. Lytter til kroppen og gjør akkurat det den føler for.

Jeg burde

  • Dratt på meg treningstightsen å dratt på trening
  • Ryddet og vasket kjøkkenet
  • Brettet og satt på en ny vaskemaskin med klær
  • Ryddet rommet mitt
  • Ryddet badet
  • Jeg burde faktisk ryddet i hele huset
  • Jeg burde
  • Jeg burde
  • Jeg burde

Men det jeg egentlig gjør er å bare gi faen og heller lytter til kroppen min! Men hvordan vet jeg at den har rett?

Jeg gjør jo det jeg selv har lært meg selv å gjøre mer av her i livet. Og hvorfor kommer alle disse “burde” tankene da?

Jeg er bra nok i meg selv og gjør også en god jobb som mamma, men likevell klarer jeg ikke å slippe forventningene av mine skuldre. Og typisk så kommer de på som tyngst når man faktisk er sliten og trenger litt ekstra hvile.

Nei, nå tar jeg en ekstra kopp med GiLittMerF og snur meg over på siden og hviler litt til. Det er trossalt helg, og jeg er gammel nok til å bestemme over meg selv.

Har du noen gode tips til hva man kan gjøre når disse “burde” tankene kommer?

Vi blogges!

 

Monica

Finne eller skape lykken selv?

Det er FREDAG, og i dag skal jeg kjøpe meg en frisk bukett med nydelig og fargerike blomster.

 

Jeg har alltid drømt om at jeg en vakker dag skal kapre en mann som ofte gir meg blomster og ikke bare på merkedager. Fordi jeg vet at de finnes! Jeg drømmer om en mann som gleder seg over å glede meg! Men hva gjør man når denne mannen ikke dukker opp og årene bare går. Kanskje dukker det opp en fantastisk mann på alle punkter, men som ikke kjøper blomster slik man hadde drømt om?

 

Jeg vet med meg selv at jeg ikke kan sitte hjemme uten blomster mens jeg “venter” på denne herren, så da har jeg bestemt meg for å være min egen lykkes smed og glede meg selv over å glede meg selv med blomster. Gjør du det samme, eller venter du (kanskje forgjeves) til Mr. Right skjønner tegninga eller for dere single, til HAN med stor H dukker opp.

 

Litt satt på spissen, men når man er et menneske som gleder seg over å glede andre så trenger man litt påfyll tilbake også! Og jeg, som de fleste damer, bli glade når vi får blomster. Og når sant skal sies så har jeg faktisk både gitt blomster til mine kjærester, og til og med sendt de til de på jobb på spesielle dager.

 

Hvordan er det med deg? Er du hun heldige som får blomster av din mann eller er du en av de som irriterer du deg over at du aldri får? Jeg som er alene har ingen å få blomster av, såfremt de ikke kommer på døren fra en hemmelig beundrer, men istede for å bruke energi på å vente på noe som kanskje aldri kommer så har jeg nylig begynt å kjøpe blomster til meg selv. Og jeg kjenner det gjør meg glad! Levende blomster gir meg en bedre hverdag, og da er det verdt de kronene jeg bruker på det.

God fredag alle dere fine,

 

Monica

Endelig sier noen ifra! Jeg gir min støtte

Dagbladet skrev en artikkel  i går, 6. Februar (Les artikkelen HER) som bare skriker ut det jeg og mine venner har tenkt veldig lenge. Vi har også tatt det opp med ansatte i butikken vi har besøkt i Trondheim, men fått til svar at dette er verdien de anser varen for å ha, også har de sagt at prisene settes av de i Oslo. Om du ikke allerede har klikket deg inne på artikkelen så er det da her snakk om Fretex og prissetting av varer. Noe har skjedd, og helt ærlig har det gått over styr.

Altså, vi fant noen nokså stygge fat her en gang med en svimlende pris til 100kr PR FAT. Min venninne spurte hun som jobbet der om hun hadde feilmerket varen, men det hadde hun ikke. Dette var flotte fat som var fra Italia eller noe slikt. Vi holdt på å få sjokk, og turde ikke en gang tenke på hva de egentlig kostet.

 

Jeg fant forøvrig også en midjeveske fra Kari Traa som var priset til 200. Dette syns jeg var i dyreste laget for en brukt vare på en bruktbutikk. Jeg googlet produktet, og fant den eksakt samme varen til 149 på nett. Jeg viste det til hun som jobbet der, men fikk til svar at det ikke var hun som var ansvarlig for prisingen. Men uansett så må dere skjerpe dere! Dette går ikke lengre, og det går utover de svakeste i samfunnet.

En bruktbutikk skal være en plass man kan gå for å handle seg klær, nips og diverse til en rimelig penge. Noen mennesker er avhengig av å kjøpe brukte og rimelige klær og utstyr, så dette er rett og slett blitt til en kynisk bedrift. Jeg hører de sier at økte priser gjør at frelsesarméen får mer penger å rutte med, men det blir litt feil i mitt hode uansett. Resultatet for min del er at jeg verken handler der, og iallefall ikke leverer inn ting der lengre fordi det har en bismak med tanke på de prisene de setter. Da gir jeg heller bort klærne eller tingene til noen som virkelig trenger det. Så for min del blir kommentarene fra fretex i denne artikkelen rett og slett for tynn!

Kanskje kan det faktum at folk sier ifra og i dette tilfellet går ut i media få hjulene til å rulle, sette i gang tankeprosesser hos de som styrer med dette og tar Fretex tilbake til det konseptet det hadde i starten. Det er i alle fall lov til å håpe.

 

Vi blogges!

Parkering forbudt for ALLE

Det er ikke til å putte under en stol at jeg fikk en hard start på det nye året med en turbulent flyreise hjem fra Afrika, samt brudd på forholdet jeg har klamret meg til i nesten et år nå.

Jeg har vært ærlig om at det var et veldig tøft valg å ta om å avslutte det, men jeg måtte bare være voksen og ansvarlig nok til å ikke dra det noe lengre. Jeg hadde vært i kontakt med diverse instanser får å få litt fakta på bordet med tanke på hva det ville koste meg å ta dette til neste steg. Et steg som innebar giftemål og søknad om oppholdstillatelse. Og som alle svarene sa; Jeg hadde ikke råd. Jeg ville miste tillegg som enslig forsørger til barna og attpåtil sitte der med en ekstra person å forsørge. Jeg ville også måtte betalt for alt (bryllup, selskap, søknader, reiser etc.)

Jeg sitter på egen leilighet i Trondheim og jeg kunne i verste fall endt opp med å miste denne da pengen mine ikke ville strukket til. Det gjorde valget egentlig ganske enkelt, fornuftig sett i alle fall. Men som det mennesket jeg er så har jeg følelser. Og jeg gikk i kjelleren (billedlig) og sørget. Sorgen som man ikke får blomster for, som det også kalles. Men jeg var flink til å stikke opp noen turer for å ikke sette meg fast der nede. For om du ikke vet eller husker hvordan det er å ha kjærlighetssorg så er det som å sitte nede i en mørk kjeller der alt føles motløst om hvor det ikke kommer noe godt ut av. Nede i denne kjelleren er det tårer og smerte som gjelder. Alle tankene dine blir forvridd om til tanker om et evig mørke. Og det er viktig å ha noen å snakke med når man er i denne sitasjonen slik at man får kommet seg opp og ut i friskluft av og til. Når tiden går så klarer man å unngå de lengste turene ned i kjelleren, og litt etter litt blir turene færre.

 

 

Min mor sa det så godt her når jeg hadde fått stavret meg litt opp på bena og turene i kjelleren var blitt kortere og færre;

 

Det er lov å ta seg en tur nede i kjelleren iblant, men bare husk at det er parkering forbudt der nede.

 

Og det er helt sant! Det er lov å være trist og lei, men man kan ikke grave seg ned i det. Livet går videre og takket være familie og venner som har stilt opp for meg så er jeg på god vei til å bli meg selv igjen. Jeg klarer å se mer lyst på hverdagene igjen, og ikke minst se fremover.

Nå skal jeg nyte tiden med familie/venner og på å legger planer for fremtiden. For nå står jeg plutselig helt fri på alle fronter, både det sosiale og det økonomiske. Altså, så fri som man kan være med lån, husleie og en husstand å ta vare på. Jeg er i alle fall ikke økonomisk ansvarlig for noen andre voksne mennesker, og jeg kommer nok aldri til å sette meg i den situasjonen igjen. Da kommer jeg i så fall til å rygge og løpe før noen vet ordet av det. Den jeg skal stille opp for nå er meg selv, og mine. Så får vi se hva fremtiden bringer.

 

Stor klem,

 

Monica